Arbor - en industribedrift i Kystskogbruket

Denne nyheten ble publisert av: Torgunn Sollid Publisert dato: 01.05.2014

I forbindelse med møter i Skognæringsforum Nordland fikk Helge Kårstad og Torgunn Sollid anledning til å besøke Arbor i Hatfjelldal denne uka. Vi ble tatt godt imot, både administrerende dirketør ved fabrikken Bjørn M.Jarmund, og fabrikksjef Odd Fagervold hadde satt av tid til en prat, og vi fikk et interessant innblikk i industribedriftens historie og produksjon.

Prima råvare ved Arbor i Hattfjelldal.  Helge Kårstad Skognæringa Kyst (til venstre) kjenner på flisa, sammen med administrerende dirketør i Arbor, Bjørn M Jarmund, og Torgunn Sollid fra Skognæringa Kyst.

Arbor

Arbor ligger altså i Hattfjelldal kommune i Nordland, og er en av landets to sponplatefabrikker. Fabrikken ble grunnlagt av Ragnar Siegel i 1957, og er landets første sponplatefabrikk. I 1974 ble det tatt i bruk et helt nytt anlegg, som i ettertid er modernisert flere ganger.

Gjennom topp moderne produksjonsutstyr, kombinert med en rutinert og stabil arbeidsstokk på over 70 perosner, leverer Arbor et komplett program av sponplater, MDF-plater og baderomsplater til gulv, vegger og tak, samt plater til møbelindustrien og konstruksjonsformål. Fabrikken har valgt å bruke en en-etasjes presse. Det finnes mer effektivt utstyr, men ingenting gir bedre kvalitet.

Godt råvirke er nøkkelen

Arbor henter det meste av råvirket fra skogene i Nordland. Gjennom mange års erfaring har fabrikken funnet frem til en kombinasjon av bjørk og gran. Ved bruk av rundtvirke sikres fasthet og topp kvalitet på produktene. Dette gjenspeiler seg også i miljøegenskapene; platene inneholder svært lite formaldehyd, og er derfor fått miljøgarantistempelet Svanemerket.

Som for skogindustrien forøvrig, er det utfordringer knyttet til transportkostnader og virkestilgang. Med sin beliggenhet, plassert midt i de gamle skogstrøkene i Nordland, skulle en tro at Arbor er plassert "midt i smørøyet". Men de senere års vern av statlige arealer, er situasjonen at fabrikken må hente det meste av råstoffet utenfor sitt tidligere nedslagsområdet.