Klima, Paris-avtalen og skog

Denne nyheten ble publisert av: Kjersti Kinderaas Publisert dato: 07.01.2016

Under gjengis en kronikk av Mathias Sellæg som har stått i flere aviser de siste dagene, bl.a. i Nationen 5. januar.

Klima, Paris-avtalen og skog «We must fight Climate change with trees in Africa» er overskriften i et blogginnlegg Ms. Wanjira Mathai skriver den 17. desember. Hun skriver som styreleder i miljøorganisasjonen Green Belt Movement, en miljøorganisasjon stiftet i 1977 av hennes mor, den kenyanske nobelprisvinner professor Wangari Mathai. Organisasjonen er bl.a. kjent for sin satsing på skogplanting som tiltak for å reparere skader på areal/vegetasjon/landskap og leveforhold i landområder. Som en positiv respons på Paris-avtalen, skriver hun bl.a. at restaurering av skoglandskapet er Afrikas beste sjanse for å beskytte seg selv mot klimaendringene, som for øvrig Afrika har bidratt minimalt til, men allikevel vil bli mye berørt av.

 Dette budskapet står i skarp kontrast til Naturvernforbundets stadige uttalelser om at vi kan ikke bruke skogplanting som klimatiltak, fordi da må vi plante til hele Afrika. For øvrig en ansvarsløst uttalelse når man mangler andre forslag. Afrikas skogsatsing står også i temmelig skarp kontrast til de offisielle norske rapportene fra klimaforhandlingene hvor skog og skogplanting ikke engang nevnes som viktige klimatiltak, selv om de har en sentral plass i avtalen (Art. 5). Skogtiltak framheves dessuten særskilt i FN klimapanels siste rapport (synteserapp. 2014) som avgjørende for å nå 2-graders målet. Skogtiltak blir ikke mindre viktig når Paris-avtalen fastslår at vi må skjerpe kravene og gå for 1,5 grader isteden.

Det eneste skogtiltaket som får oppmerksomhet i Norge er regnskogsatsingen, som for øvrig er vel og bra på flere vis, men den bidrar bare til å stoppe avskoging og arealbruksendringer og derpå følgende CO2-utslipp.. Satsingen bidrar imidlertid ikke til å øke karbonbindingen og -lagringen i klodens vegetasjon (biosfæren), noe som er helt nødvendig for å nå klimamålene.

Den norsk klimadebatten har også liten oppmerksomhet på hvordan andre land løser sine klimautfordringer. I ovennevnte blogg opplyses imidlertid at det startes en ny bevegelse i Afrika, kalt AFR 100, med et mål om å restaurere 100 millioner hektar ødelagt og/eller avskoget areal innen 2030. Til sammenligning er det norske produktive skogarealet ca. 8,3 millioner hektar. Det er med andre ord ganske så ambisiøse mål de afrikanske landene i fellesskap setter seg. Forøvrig viser de nasjonale klimamålene (pr. 1. okt. 2015) fra deltakerland i klimaavtalen at mange satser tungt på bl.a. skogplanting og skogrestaurering. India har f.eks. en ambisjon om å etablere skog på et areal tilsvarende 1-2 ganger Norges totalareal (33 mill. hektar) innen 2030 mens Kina planlegger nesten dobbelt så mye. Til og med Brasil, som også har store regnskogutfordringer, skal plante skog som klimatiltak.

Hva skal så Norge gjøre? Jo, Norge slutter seg som kjent til EUs klimamål og skal innen 2030 kutte sine klimagassutslipp til 40 % under 1990-nivået. Hvordan dette i praksis skal skje sies det lite om. Vi vet imidlertid at Norge tross flere ambisiøse kuttvedtak gjennom årene isteden har økt sine totale utslipp og ligger i dag ca. 5 % over 1990-nivået. Slikt lover ikke spesielt godt for Paris-avtalen. Da er det heldigvis bedre samsvar mellom liv og lære i andre land. Til sammenligning ligger de fleste EU-landene allerede 20-30 % under 1990-nivået. Det høye norske utslippsnivået skyldes imidlertid i stor grad olje og gass-sektoren som på tross av klimautfordringene har økt sine utslipp med vel 80% siden 1990. Norge har ellers forsøkt seg på månelanding, som alle vet, og en kostbar elbilsatsing uten vesentlige utslippsreduksjoner. Hvorfor akkurat Norge, uten de store storbyer, skal være verdensledende på dyre elbiler, kan man jo lure på.

Norsk klimapolitikk synes å være styrt av hensynet til fortsatt olje og gass-produksjon. Til og med det norske «grønne skiftet» styres av dette i den forstand at grønt blir blått og fotosyntesen synes glemt. Dette til tross for at de norske skogene i dag gratis binder netto vel halvparten av de norske CO2 utslippene og har potensiale for å binde og lagre mye mer på en meget kostnadseffektiv måte, men da må det bl.a. plantes mere. Det må også plantes mer for å opprettholde dagens bindingsnivå i skogene våre. Heller ikke det vies oppmerksomhet. Norske klimapenger går imidlertid heller til kvotekjøp og til å eksportere CO2, bl.a. ved å elektrifisere sokkelen og å øke importen av varer vi kunne produsert selv. På den måten må andre land bekoste binding og lagring av «vår» CO2 mens vi kjøper oss fri for å fortsette å pumpe olje. Ikke å undres over at elevorganisasjoner ønsker fotosyntesen ut av skolepensumet for å gi plass til «viktigere» fag for «kunnskapssamfunnet».

Hvorfor det i Norge er en motsetning mellom olje og gassproduksjon og bruken av naturen som verktøy for å binde og lagre CO2 er ikke mulig å forstå på et naturvitenskapelig grunnlag. Det burde egentlig være to sider av samme sak, idet økt biologisk produksjon på en kostnadseffektiv måte binder CO2-en som oljeproduksjonen slipper ut. Som bonus tas samtidig hele landet i bruk og det skapes biologisk råstoff for kommende slekter. Det er derfor neppe bare kunnskapsbaserte grunner til den norsk klimapolitikken. Norsk naturforvaltnings statiske natursyn, «oljefyrte» miljøorganisasjoner, urbanisering og økende by og landmotsetninger er nok dessverre en betydelig del av det. Om dagens nedtur i oljebransjen i det hele tatt vil påvirke dette bildet er ikke godt å si, men grønn skattekommisjons rapport tyder ikke på det. Temmelig arrogant legges den fram like før Paris-møtet og peker på økt fossilsatsing og kvotekjøp. Sesam-ordet for myndighetene har merkelig nok blitt «biologisk mangfold» og det fungerer muligens som en slags avlat for fortsatt fossil-satsing. At forskning av NIBIO viser at artsmangfoldet i Norge er like variert utenfor som innenfor naturreservater oversees og likeså at verden ellers planter skog av hensyn til artsmangfoldet.

Det står igjen å se om og hvor lenge EU og andre land godtar at Norge ikke bruker sine gode naturgitte muligheter til å binde og lagre CO2 i egen vegetasjon, mens andre land, uten olje og gass-resurser, må binde våre utslipp i sin vegetasjon. Det er muligens dette Erna vil kalle en «smart» norsk strategi? Muligens forsøker man å være smart, men er neppe særlig klok, hverken for den langsiktige utvikling i eget land eller for vårt forhold til medpassasjerer på klimareisen.

Godt Nyttår.

Mathias Sellæg
Tidl. rådmann, fylkesskogsjef