Sitkagran – et supertreslag for våre kystområder!

Denne nyheten ble publisert av: Rasmus Andreas Stokkeland Publisert dato: 05.07.2018

Artikkelen er skrevet av Spesialrådgiver Bernt-Håvard Øyen, Skognæringa Kyst SA

Utbredelse

Sitkagranens naturlige utbredelsesområde strekker seg i et smalt belte langs Stillehavskysten i det nordvestlige Amerika, fra Alaska i nord til California i sør. Distansen mellom nordligste og sørligste utbredelse er 288 mil, mens den maksimale bredde øst-vest er 21 mil. Treslaget er med andre ord helt knyttet til kystnære arealer og hvor den utelukkende forekommer i lavlandet, bare unntaksvis går den høyere enn 300 m o.h. Optimal utvikling i sin hjemland oppnår sitkagranen i regnbeltet langs kysten av Washington og Oregon og sørlige British Colombia, der det er målt trehøyder opp til over 80 m og diametre på over 3 m. Treslaget finnes både i renbestand etablert etter skogbrann, ras og flom-mark, men også i blandingsskog sammen med en rekke treslag heriblant vestamerikansk hemlokk, kjempetuja, douglas, kjempeedelgran, fageredelgran og rødor, og der småskalaforstyrrelser dominerer.

Planting av sitkagran i Norge

Sitkagran ble vitenskapelig først beskrevet i 1792, og den ble introdusert til Europa (Skottland) i 1831 av David Douglas. Den første bruk av sitkagran i Norge var en såning i 1869 i Sandnes planteskole, Rogaland, og der de første plantene ble satt ut i marken i 1872. Frem til 1920-tallet var bruken av sitkagran meget beskjeden, og kun i form av noen småbestand, grupper og enkelttrær, vi kjenner bl.a. til tidlig bruk i Trondheim bymark, Egersund og Bergen. Etter at amtskogmester Anton Smitt hadde knyttet frøkontakter ved sin reise til Nord-Amerika i 1916, ble det mulig å få tak i frø også fra nordlige deler av utbredelsesområdet, British Colombia og Alaska. Oscar Hagem har beskrevet den første bruken og de første vitenskapelige resultater på planteskolestadiet som ble høstet med treslaget i Norge.  I Danmark ble de første proveniensforsøk med sitkagran anlagt i perioden 1912-19, og en god del av tidlige dyrkningserfaringene med sitkagran herifra ble senere anvendt i Vest-Norge. Fart på plantingen i Norge ble det først etter 1958, da kulturplanter basert på frøinnsamling i norske kulturer i det gode frøåret 1954 ble tilgjengelig på markedet. Populariteten til sitkagran, målt i forhold til utsatte planter, var størst rundt 1970. Kulturarealet med sitkagran økte jevnt og trutt utover mot midten av 1990-årene. Etter 2002 har det vært svært lite utplanting, kun noen få hundre dekar årlig, og i all vesentlig grad gjenplanting av avvirkede plantefelt. Basert på statistikk for utsatte planter er arealet med sitkagran i Norge 490 000 dekar. Landsskogtakseringen har angitt dominans av sitkagran på et areal av ca. 430 000 daa. I Europa er dyrkningsarealet med sitkagran nå rett under 13 millioner dekar, og hvor Skottland og Irland er de dominerende nasjoner.

Både i Nord-Tyskland og i Danmark fikk man på noen lokaliteter med sitkagran på 1920- og 30-tallet utfordringer med angrep av kjempebarkbille, sitkabarlus og rotråte, og for å unngå skader fremstod det som sentralt å velge riktige arealer for kultur. Utover de omtalte forhold er erfaringene i NV Europa at frost kan være en begrensende faktor for sitkagrandyrkningen. Både streng vinterfrost, vårfrost under skuddstrekning og frost før skuddene modnes på høstparten kan være skadelig for kulturene. Arealer med høytstående grunnvann er heller ikke egnet for sitkagran, selv om den tåler oversvømmelse bedre enn vanlig gran. Dyrkning under skjerm synes i mange tilfeller å være gunstig for å bedre tidlig overlevelsen til frostfølsomme materialer.

Men på grunn av sitkagranens salttoleranse og motstandsdyktighet ovenfor vindslit og uttørring og dens formidable vekst ble den allerede på 1950-tallet utropt som det klart det mest velegnede produksjonstreslaget i ytre kyststrøk, fortrinnsvis på næringsrik og middels næringsrik jordbunn.

Provenienser og foredling

Etter at Oscar Hagem på 1930-tallet la frem gode anvisninger for hvilke materialer som egnet seg hvor i Norge, ble det igangsatt omfattende forskning på treslaget og etter hvert også et langsiktig program der Vestlandets forstlige forsøksstasjon/Skogfrøverket og Det norske Skogforsøksvesen samarbeidet om foredlingsarbeidet. Utover på 1970-tallet og frem til midt på 1980-tallet ble to frøplantasjer med utvalgte individer og materialer (stammeretthet, frosttoleranse, høydevekst) etablert, hhv. : Kaupanger i Sogn (utvalgte materialer fra nord-norske kulturer) samt Hogganvik i Ryfylke (utvalgte materialer fra sørvestlandet). Materialer fra ulike deler av utbredelsesområdet er testet i en rekke forsøk. Stein Magnesen ved NISK-Bergen har oppsummert norske treslags- og proveniensforsøk der sitkagran er representert. Sammenlignet med andre treslag utmerker sitkagran seg med god etablering, fremragende høydevekst, lite eller ingen skader dvs. stor stabilitet og gjennomgående fremragende produksjonsresultater. Også i forhold til hjorteskader er det registrert at sitkagran er mindre utsatt enn vanlig gran. 

Fremragende produksjon

Undersøkelser fra de siste par tiår og basert på en stor mengde med langsiktige forsøk har befestet resultatene som ble fremlagt i tidlige produksjonsstudier. I kulturer på Vestlandet kan man forvente en middelproduksjon på mellom 1,2 og 2,4 m³/daa/år, i kyststrøk i Trøndelag og Nordland mellom 1,0 og 1,6 m³/daa/år. På gode marker får man frem utmerket tømmerskog på 40-50 år.

Sitkagran produserer over et normalt omløp i skogbruket om lag 40% mer enn vanlig gran, og på utsatte lokaliteter og i kyststrøk nordafjells gjerne 100% mer enn gran. På de mest vindfulle og værharde lokaliteter på kysten vil vanlig gran ikke komme til utvikling i det hele tatt. Sitkagran frembringer virkesegenskaper og tømmer som relativt enkelt lar seg omsette i tømmermarkedet i NV Europa og med et prisbilde som ligger nært opp til vanlig gran. Om man skal fremholde noen ulemper med sitkagran som produksjonstreslag betraktet er det at den kan være kvistrik og med til dels grov kvist, og den setter perlekvist. På grunn av svært god høydevekst kan man få toppskudd som knekker ved sterk vind med påfølgende stammesleng. Stabilitet mot vind regnes å være noe bedre enn vanlig gran, men tette bestand av sitkagran rammes også av orkanfellinger. I Danmark plantes det i dag om lag like mye sitkagran som vanlig gran. I Irland, Skottland, Nord-Irland og Wales er sitkagran i dag det suverent viktigste produksjonstreslaget og til fulle det økonomiske fundamentet for det aller meste av primærskogbruket og for skogindustrien.