Styrbarhet og skogeierpolitikk

Denne nyheten ble publisert av: Kjersti Kinderaas Publisert dato: 26.11.2014

Generelt styres skogbruksaktiviteten gjennom markedsmessige insentiver, kulturelle normer og/eller politiske reguleringer. I dagens Norge er det grunnleggende begrensninger i muligheten for å styre skogbruksaktiviteten. Noen begrensinger er knyttet til de personlige skogeierne. Eiendommene er små, og blant mange av skogeierne er næringsinntektene fra skogen minimal og skogbrukskompetansen beskjeden. Dermed er markedsinsentivene ukjente eller av liten betydning for skogeiere. Å tro at insentiver vil fungere i en slik situasjon, som om skogeierne er økonomiske næringsaktører, er å være uinformert. Tilsvarende naivt er det å anta at de kan styres som om de er innforstått med alt det positive aktivitet i skogen kan gi. Den slags (skogbruks-)kulturelle forståelser og normsett besitter ikke skogeiere nødvendigvis. Politisk er styrbarheten begrenset fordi etablerte styringsmekanismer ikke styrer skogeiere til aktivitet, men virker først når aktivitet er i ferd med å skje eller har skjedd.

Jostein Vik, forsker ved           Norsk senter for bygdeforsknng

Miljøsertifiseringen er en mekanisme for å oppnå miljøvennlig hogst, den realiseres idet hogsten for salg gjennomføres. Skogbruksloven sier at skogeier har plikt til å forynge etter hogst. Hogger ikke skogeieren, kan loven ikke styre. Det igjen gir at resultatkontrollen sin styringsmulighet spiller falitt: Ikke-hogst gir ingen foryngelsesplikt og dermed ikke noe de kommunale skogbruks¬myndigheter kan godkjenne eller sanksjonere.

Gro Follo, forsker ved        Norsk senter for  bygdeforskning

Disse begrensningene i styrbarheten innebærer at skogeiere må motiveres heller enn å styres. Det må bygges forståelser og forventninger, og det må legges til rette for aktivitet på andre måter. Motiveringsarbeidet kan skje gjennom skogeiersamvirket. En av skogeierandelslagenes oppgaver er nettopp å gjøre det. Av den grunn er de tilgodesett med veiledningsmidler i skogfond-forskriften, den som bestemmer hvordan rentene fra alle skogeieres skogfondskonti skal disponeres. Skogeierandelslagene med sin todelte funksjon, som medlemsorganisasjon og markedsaktør, har imidlertid store utfordringer grunnet blant annet i egen økonomi og konkurranse på tømmermarkedet. I tillegg til andelslagenes dobbeltrolle er det to grunner til at det er problematisk at ansvaret for motiveringsarbeidet plasseres hos andelslagene: Lav organisasjonsandel, og uavklarte konkurranse-forhold mellom andelslag i store deler av landet. Det er mulig – og nokså vanlig – å tenke seg at motivering kan skje gjennom markedet, men denne idéen har lite forskningsmessig belegg. Selv i store skogbruksland som Sverige og Finland er markedet sterkt støttet opp av aktive og kunnskapsrike motivatorer blant en stor flora av skogbruks-organisasjoner av ymse slag.

Motiveringsarbeid, bedriftstetthet og skogbrukskultur henger sammen. Vårt fremste skogbruksfylke, Hedmark, er et godt eksempel – her er skogbruksaktivitet nærmest allestedsnærværende. Skogbrukskulturen reflekteres i statistikk over antall skogbrukssysselsatte. Fordeles disse sysselsatte over skogeiendommer med 100 dekar produktiv skog og mer, må hver enkelt sysselsatt i Hedmark støtte opp under 6,4 eiendommer og deres eiere. Tilsvarende tall for skogreisningsfylket Sogn og Fjordane er 50,2 eiendommer. Der er det med andre ord ingen skogbrukskultur. Det betyr at motiveringsarbeidet har helt andre premisser enn i Hedmark.

Gitt de økonomiske realiteter i Norge med høye lønnsinntekter, må en vurdere hva som skal til for å oppnå «economy of scale». Selv har vi talt varmt for etablering av markedsnøytrale skogkoordinatorer i en eller annen form (eksempelvis Follo 2014; Vik 2009). Jens Nicolai Jenssen, nå leder i Malvik skogeierlag, snakker på sin side i Nationen 23.10.14 sterkt for det pådriverarbeidet som skjer i de regionale skognettverkene i Sør-Trøndelag. Med det organiserte eiendomsoverskridende arbeidet som gjøres der, oppnås rasjonelle driftsopplegg, skogsbilvegbygging og skogskjøtsel. Ut fra pådriverarbeidets resultater advarer Jenssen mot «det ensidige hylekoret om at eiendomsstrukturen i skogbruket er en hemsko for et godt drevet skogbruk».

Vårt budskap er at skogbrukets styrbarhet – og dermed måloppnåelse – vil øke gjennom etablering og realisering av en skogeierpolitikk. En slik politikk vil måtte ta inn over seg skogeiernes mangfoldighet og den regionale sammenheng de inngår i. Det gir at en må ha mange, varierte, tilpassede og vedvarende tiltak rettet mot dem. Videre må skogeierpolitikken ha en realistisk inngang til hva det er mulig å endre i retning av mer skog på den enkelte skogeiers hånd. Noen omfattende grunneierreform er ikke nært forestående selv med endring i konsesjonslov og skatteregime. Riktignok vil noen flere skogeiere kunne la seg påvirke av markedsinsentiver, men det skal svært store endringer til i eiendomsstrukturen før den store hopen av skogeiere vil være uavhengig av andres motiveringsarbeid.
 

Se også Bygdeforsknings nettside: her.