Skogeierpolitisk mismatch og strutsepolitikk?

Denne nyheten ble publisert av: Kjersti Kinderaas Publisert dato: 22.08.2014

Følgende innlegg, fra styret i Skognæringa Kyst SA har de siste dagene stått i en rekke aviser. Styret representerer hele verdikjeden og består av: leder Jan Ivar Rødland, Vestskog, nestleder Viggo Rasmussen, Moelven Van Severen, Torbjørn Frivik, T. Frivik Taubanedrift, Anders Børstad, Værdalsbruket , Per Kosberg, MM Karton Follacell, Kjell-Sverre Myrvoll, Troms Skogselskap, Inger Grethe Hansen, styremedlem Allskog.

Eiendomsstrukturen gjør at skogen bidrar minimalt til familieinntekten og den får ikke oppmerksomhet som inntektskilde. Forvalterrollen svekkes og mange eiendommer blir liggende uten planmessig drift og tendensen er økende. I den kommende 20-30 årsperioden vil disse utfordringene slå ut i full blomst. Når det aktive og profesjonelt drevne skogbruket i en periode framover ikke har mer hogstmoden skog er valget enten å begynne å hogge produksjonsskogen eller å sette inn tiltak for å aktivisere småskogeierne, som er uendelig mange. Av landets 129 101 skogeiendommer er hele 78 363 under 250 dekar, altså over 60 %. Omtrent 60 % av de minste eiendommene finnes dessuten i kystskogbruket. Teigblanding og økende dødsboeierskap gjør det ikke enklere.

Denne situasjonen kommer imidlertid ikke som en overraskelse. Dette har vi kjent til lenge. Det har vært forsøkt med ulike samdriftstiltak og noen har pekt på at eiendomsomsetningen må gjøres lettere, men ingenting har gitt praktiske resultater. Lettelser i regler rundt en friere omsetning av eiendommer er ikke prøvd ut. Skogpolitisk har man de siste par tiårene omtrent ikke vedkjent seg situasjonen.

Resultatene fra skogeierundersøkelsen i Trøndelag fra 2005 kan illustrere situasjonen. Den viste at skogeierne var opptatt av mye mer enn den økonomiske avkastningen fra egen skog. Økonomi kom langt nede i prioritetsrekken når skogeierne skulle liste opp fordelene med å eie skog. Noe uventet for en del. Undersøkelsen nådde fram til skogeiere som ikke deltok aktivt i skogbruket og ga derfor et mer nyansert bilde av skogeierne. Undersøkelsen viste for øvrig at de fleste skogeierne ønsker å drive skogen sin skogbruksmessig godt, men mange mangler kompetanse eller vet ikke hvor de skal henvende seg for å få hjelp. I ettertid har det kommet flere andre kartlegginger som viser det samme. På denne bakgrunn lanserte kystskogbruket begrepet skogeierpolitikk.

Det er ingen grunn til å anta at eiendomsstrukturen vil endre seg av seg selv de første 50 årene. Det er heller ikke bare en løsning eller et enkelt tiltak som skal til for å motivere skogeierne til å drive egen skog. Forskningsprosjektet Fra ti til en fra Bygdeforskning foreslår å satse på eiendomsoverbyggende samarbeid som et skritt på vegen. For å bidra i slike prosesser har kystskogbruksaktørene pekt på skogpådrivere som en løsning. Kystskogbruket er dessuten opptatt av at både den offentlige skogforvaltning og den skogfaglige veileningen må fungere for å få et godt skogbruk over hele landet, og mest der skogbruket er ungt og lite modent.

Skogveiledning fra det offentlige er omtrent radert helt bort. Det var disse veilederne som iverksatte, organiserte og administrerte en rekke fellestiltak gjennom flere tiår fra 1960 og utover. På 80-tallet valgte man å bygge ut tjenesten enda mer når aktiviteten i skogbruket skulle økes. At det virket viser statistikken. Nå er denne tjenesten borte og den er ikke erstattet av andre ordninger. Noen trodde muligens at disse oppgavene kunne overtas av private. Det har ikke skjedd i skogbruket og absolutt ikke i forhold til den gruppen skogeiere som nå må aktiviseres. Lønnsomheten i denne delen av skogbruket er ikke på et nivå som gjør at skogeieren kjøper tjenester. Kombinertbrukeren som driver med jord- og skogbruk og nabosamarbeid har også blitt borte etterhvert som høymekaniseringen har tatt over arbeidet.

At man er i ferd med å våkne bærer også forslaget fra industrimannen Reidar Bergene Holm klart preg av. Han foreslår å slå sammen all skog i 300 aksjeselskaper. Et slikt forslag er lite realistisk. Vi er imidlertid imidlertid enige i at det burde legges bedre til rette for omsetning av eiendom, for eksempel ved å oppheve prisregulering, ikke skatt på gevinst ved salg utenom familie mv.

Noen hevder at det er bare å glemme de minste eiendommene. Kanskje bør vi ikke det. De minste eiendommene ligger som oftest sentralt, har god infrastruktur og har høy produksjonsevne. Hvis 100 dekar sentralt i bygda kan produsere like mye skog som på 600 dekar i utkanten er vel ikke det å forakte?

Skogeieren har sterke bånd til eiendommen, men ikke til skogbruket, skriver Jostein Vik fra Bygdeforskning. Vi kan med sikkerhet si at økt aktivitet ikke skjer uten en skogeierpolitikk som aktivt involverer skogeieren. Da trengs elementer av det man har kastet på båten, samt nye virkemidler, lovendringer og offentlige skogpådrivere. Med andre ord en skogeierpolitikk med flere tiltak som virker sammen.